Høring innføring av 5-kilometers sone for utlendingers innlandsfiske

Uttalelsen fra Tana kommune:

Tana kommune støtter Fefos forslag, med tillegg, til gjeninnføring av 5-kilometerssonen for utlendingers fiske:

Fefo innfører en 5-kilometerssone for utlendingers innlandsfiske slik den ble praktisert før den ble opphevet i 2006, jf. vedlagte kart. Med utlendinger menes personer bosatt utenfor Norge. Utlendinger får kun fiske innenfor en 5-kilometerssone fra nærmeste europavei, riksvei eller fylkesvei på Finnmarkseiendommer, med mulighet for å søke om dispensasjon jf. vedlegg 22. ESA – EFTAS overvåkingsorgan anerkjente i 2001, at Norge selv kan sikre samiske materielle og kulturelle interesser gjennom spesielle ordninger, og det er blitt slått fast både i Norges EØS- og EU-forhandlinger.

EU-kommisjonen har slått fast at jakt ikke er en tjeneste etter EU sine begreper. Jakt og innlandsfiske må i denne sammenhengen kunne sidestilles. Kravet om likebehandling i EØSavtalen gjelder ikke innen jakt i EU.

Tana kommune viser også til ILO konvensjonen 169 artiklene 14, 15 og 23, og vil også presisere § 1 i finnmarksloven, som et viktig moment.

Med tillegg: 

Tana kommune mener det er svært positivt at Fefo, etter mange år, endelig vurderer å gjeninnføre 5-kilometers sonen for innlandsfiske. Denne begrensningen i utlendingers fiske i Finnmark var i funksjon i svært mange år, helt til Finnmarksloven ble vedtatt og Fefo ble opprettet. Etter opphevingen av 5-kilometers sonen, har man opplevd konflikter og større press på utnyttingen av fiskeressursene inne på Finnmarksvidda. Dette gjelder både om vinteren og i barmarkssesongen. 

Tana kommune mener at hele verden ikke kan ha lik rett som finnmarkingene til å høste av innlandsfiskeressursen. Dette ble resultatet da «5 kilometers regelen» for utlendingers fiske ble opphevet. Man kan på en måte si at innbyggerne i Tana kommune fikk ulempene, og Fefo fikk inntektene fra innlandsfiskekortsalget. 

Formålet med finnmarksloven ”er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket…”: Fefo skal være et instrument for hele Finnmarks befolkning samtidig som man skal ivareta samenes rettigheter.

Når det gjelder rett til høsting av innlandsfiskeressursene, så har finnmarkingene en lovbestemt rettighet, som står meget sterkt. Folk, som er bosatt i Norge utenfor Finnmark, har en viss rett basert på allemannsretten. Dette er i dag ganske godt ivaretatt av Fefo, ved at det kan løses fiskekort og gjennom annen regulering. 

Utlendingers rett til fiske i Finnmark, derimot, er etter vår mening svært begrenset, hvis den i det hele tatt eksisterer. Tana kommune er bekymret for at dagens praktisering på sikt, kan gi utlendinger en evigvarende rett til fiske i Finnmark. For å unngå dette, må 5 kilometers sonen gjeninnføres. 

Man har også sett negative virkninger med utlendingers økte motoriserte ferdsel i de åpne scooterløypene og barmarksløypene i fylket. Mer forsøpling i populære områder, og større press på parkeringsarealer ved løypestart. Finnmarkingene opplever å bli fortrengt fra de mest populære ressursområdene, og det rapporteres om at utenlandske turoperatører selvsagt benytter muligheten til å profittere på denne typen ”villmarksturisme”. 

Det kan ikke være riktig at finnmarkingene skal oppleve å bli tilskuere til at utlendinger nærmest fritt frem utnytter naturgodene i Finnmark. Etter kommunens syn er det i strid med intensjonene i Finnmarksloven at folk i Finnmark reelt sett har fått dårligere vilkår. når det gjelder å utnytte slike tradisjonelle naturgoder i eget fylke. 

Gjennom denne endrede bruken av utmarka i Finnmark og frislipp i hele Finnmarks landareal. har man skapt et mye større press på naturressursene. Det vil dessuten kunne bidra til ytterligere konflikter mellom lokalbefolkning og tilreisende, da tilreisende i liten grad har lokal kulturforståelse når det gjelder bruken av utmarka. 

I forbindelse med utarbeidelse og inngåelse av EØS-avtalen, var det grundig avklart at Norge blant annet kunne bruke områderettighetsordninger for å sikre samisk kultur, noe som også ble trukket frem i forbindelse med EU-forhandlingene. Det som ytterligere øker relevansen for forvaltninga av innlandsfisket i Finnmark, og for FeFos handlingsrom, er at ESA i 2001 anerkjente at Norge kan sikre samiske materielle og kulturelle interesser gjennom spesielle ordninger – slik det var blitt slått fast både i Norges EØS- og EU-forhandlinger. Vi kan ikke se at regjering og/eller storting på noe senere tidspunkt har vedtatt, eller gått med å oppheve, disse forsikringene og den enighet man hadde oppnådd med EU. 

Flere ulike utredninger dokumenterte også at et materielt grunnlag for samisk kultur som jakt og fiske – ikke behøvde å være tilgjengelige for alle EØS-borgere. I den grad det måtte oppstå skadelig konkurranse kunne man avskjære dette gjennom å innføre områderettigheter som ga like rettigheter til alle innenfor en avgrensa region – fylke, kommune, e.l. Adgangen til å treffe slike beslutninger ville ligge hos norsk myndigheter. Dette er blant annet klart uttrykt i St.meld. nr. 40, 1993-94, Om medlemskap i Den Europeiske Union, hvor det heter at opprettholdelse og videreutvikling av rettigheter som ikke diskriminerer på etnisk grunnlag, men som gjelder for alle innbyggere i samiske områder, vil utelukkende være et norsk anliggende. 

Norge ble medlem i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet – EØS, men ikke i EU. Dermed er det EØS-reglene som gjelder. Innenfor disse, slik premissene ble lagt av norske myndigheter i forbindelse med forhandlingene, er det knapt noen tvil om at man kan fravike prinsippet om åpen tilgang for alle EØS-borgere til innlandsfiske i Finnmark, hvis dette er til skade for samisk materiell kultur. Alle bosatte i vedkommende region, f.eks. Finnmark (også EØS-borgere som er bosatte her), må imidlertid stilles på lik linje. 

Det som ytterligere øker relevansen for forvaltninga av innlandsfisket i Finnmark, og for FeFos handlingsrom, er at ESA – EFTAS overvåkingsorgan - i 2001 anerkjente at Norge kan sikre samiske materielle og kulturelle interesser gjennom spesielle ordninger – slik det var blitt slått fast både i Norges EØS- og EU-forhandlinger. 

I en forholdsvis ny sak i Sverige, hvor man har begrenset norske borgeres småviltjakt i Sverige, vises det til at jakt ikke er en tjeneste etter EU sine begreper. Jakt og innlandsfiske må i denne sammenhengen kunne sidestilles. Både EU-kommisjonen og svenske myndigheter har fastslått at jakt ikke er en tjeneste. I Danmark for eksempel, er ikke jakt tillatt for utenlandske jegere i det hele tatt, noe som er godkjent av EU. Kravet om likebehandling i EØS-avtalen kan dermed ikke tvinge frem nye regler, som gir alle EU- og EØS-borgerer lik rett til å drive jakt og fiske. Dette er for øvrig noe som Fefo selv må sørge for å innhente nærmere opplysninger om. 

Samme vurdering har Klima- og miljødepartementet gjort: Salg av jaktrettigheter/fiskekort er ikke omfattet av tjenestebegrepet i EØS-avtalen Selv om det evt. skulle anses som tjeneste og begrensning på adgangen til fri tjenesteytelse, eller som forskjellsbehandling av personer fra andre EØS-land, er bosettingsvilkåret berettiget av allmenne hensyn; Allemannsretten og historiske rettigheter på statsgrunn/statsallmenninger Jakt og fiske er del av naturforvaltning som faller utenfor EØS-avtalen EØS-avtalen artikkel 125, som fastslår at avtalen ikke berører avtalepartens regler om eiendomsrett. 

Den nylig avsagte høyesterettsdommen om nessebyfolkets rettigheter har også stor relevans. Der er det slått fast at bygdefolk har selvstendige utmarksrettigheter, og at FeFo må gå inn i konsultasjoner om fremtidig forvaltning av disse rettighetene. Sett i den sammenhengen er det urimelig at hele verden, uten noen særlige begrensninger, skal ha adgang til disse ressursene. 

Forslag fra Tana kommune: 

Tana kommune mener at Fefo må gjeninnføre 5 kilometers sonen for utlendingers fiske i Tana kommune. For å ivareta og bidra til å styrke lokale turoperatører, kan de som er i foretaksregistret i Finnmark, etter søknad til Fefo, få noen fortrinn. Utlendinger kan tillates adgang til fiske utenfor denne sonen, så lenge det foregår gjennom organiserte opplegg hos lokalt registrerte turoperatører. De kan gis tillatelse til å selge et begrenset antall fiskekort til samme pris som innenfor 5 km sonen. 

Alternativ til forbudssone for utlendingers fiske: 

Tana kommune mener at et alternativ til ikke å tillate utlendingers fiske utenfor 5 kilometers sonen, er at man bruker fiskekortprisen til å regulere antall fiskere utenfor 5 kilometers sonen. Man kan for eksempel ha minimum 5 dobbelt fiskekortpris utenfor 5 kilometers sonen. For å ivareta og bidra til å styrke lokale turoperatører, kan de som er i foretaksregistret i Finnmark, etter søknad til Fefo, få noen fortrinn. Det kan gis tillatelse til å selge et begrenset antall fiskekort til samme pris, som innenfor sonen for de som driver med guidede turer. Å bruke fiskekortprisen for å regulere vil være mindre kontroversielt i forhold til EØS regelverket og eventuelle klager til departementet, da tilgjengeligheten for å fiske fortsatt vil være tilstede. Det vil også kunne kompensere noe for eventuelle inntektsbortfall for Fefo, samt at det kan bidra til å styrke lokale bedrifter som driver med reiseliv basert på naturopplevelser. Dagens system med 'fritt frem' kan ikke fortsette, og det er neppe i tråd med Finnmarksloven. 

Geografisk utstrekning 

Kommunene bør selv få bestemme om det skal innføres en 5-kilometers sone for utlendingers innlandsfiske. Tana kommune mener at kartet som er laget i forbindelse med høringen, kan brukes for innlandsfisket i Tana. Et unntak er Lišmmajávri, som også bør inngå som et vann hvor det ikke tillates solgt fiskekort til utlendinger. Dette vannet er hovedvannkilde for store deler av Tana kommunes innbyggere. Hvert år kommer det finske fiskere, som camper på isen rett over inntaket til vannforsyningen. Dette kan medføre forsøpling og forringet vannkvalitet.  Kommunene i Finnmark bør også kunne bestemme, etter en nærmere vurdering, at en del vann blir markert som «svart» (ikke tillat for utlendingers fiske) på oversiktskartet. Det samme gjelder det motsatte, at vann blir markert som «blå», fordi man skal ha mulighet til å styre fisketrykket til bestemte vann. 

Annet – begrensning i redskapsbruk 

Kommunal og moderniseringsdepartementet tok den 22. juni 2017 klagen fra Norsk Friluftsliv til følge, når det gjaldt regulering av antall redskaper for personer bosatt utenfor Finnmark. Tana kommune mener at dette var et uforståelig vedtak fra departementet, da tilreisende fiskere neppe kan ha rettigheter til å drive med matauk i Finnmark. Finnmarksloven gir ikke tilreisende samme rettigheter som fastboende finnmarkinger. Vedtaket fra Kommunal og moderniseringsdepartementet den 22. juni kan etter vår vurdering kun gjelde for de som bor i Norge, og ikke for utenlandsboende. Men man kan også her bruke fiskekortprisen til å regulere dette, ved at tilreisende må betale for antall håndsnører eller fiskestenger som skal brukes.

Eventuell klage til ESA

Tana kommune frykter ikke en eventuell klage til ESA ut i fra overnevnte argumentasjon i innledningen. Hvis en eventuell klage skulle bli behandlet og føre frem så kan Fefo bare justere reglene på nytt. Det betyr i så fall at fiske og jaktregler både i Sverige og Danmark også må endres.