Villaksen - vårt felles arvesølv.

Konferansen «Villaksen i Nord - med et internasjonalt perspektiv» ble arrangert i Alta fra 9.-10. februar 2016. Arrangører var Norges jeger- og fiskerforbund, Naturvernforbundet, Norske Lakseelver, Alta kommune og Alta Laksefiskeri Interessentselskap (ALI).

Kong Harald deltok på konferansen, og den samlet forøvrig statsråder, sametingspresident, stortingsrepresentanter, miljøforvaltning, miljøbevegelse og villaksinteressenter forøvrig. Konferansen var meget vel gjennomført og viktig for å få satt fokus på de store og alvorlige truslene mot villaksen i dag. Beskjeden til våre politikere var krystallklar: Det haster! Skal man ta vare på laksebestandene, «arvesølvet» vårt, så må det handles nå.

Siden 1983 er årlig innsig av laks til kysten mer enn halvert. Nedgangen i lakseinnsiget medfører et redusert høstbart overskudd, men mange gytebestander opprettholdes fordi sjø- og elvefisket over tid er redusert. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har undersøkt laksebestander i forhold til vedtatt kvalitetsnorm for villaks. Resultatene må sies å være alarmerende: Kun 1/3 av villaksbestandene er uten genetisk spor etter rømt oppdrettslaks. Dersom man tar i betraktning også andre forhold som gytebestandsmål og høstbart overskudd, så var det totalt sett kun 22 % av de 104 undersøkte laksebestandene som nådde normens mål om god kvalitet.

Laksen er ikke bare det norske arvesølvet, men kanskje enda mer den samiske befolkningens arvesølv.

For flere av deltakerne fra Tana ga konferansen en bekymring. Dette fordi at det i fag- og forvaltningsmiljøet på laks er så lite kjennskap til problemstillingene i det største og viktigste laksevassdraget i Norge. For kommersielle aktører er det kanskje Altaelva som er i fokus. Når det gjelder fangstvolumer over tid, antallet laksebestander og en levende laksefiskekultur i lokalbefolkningen – så er det Tanaelva som er den store elven.

På samisk heter elva Deatnu. Det betyr akkurat det «den store elven». I forhold til Tanaelva så er ikke lakseturistene norske, men finske og det i store antall. Vi skulle ønske en konferanse som fokuserte på dette, og som også tok samisk kultur mer på alvor.

Plasseringen som sametingspresidentens innlegg fikk i konferansens program og også den fysiske plasseringen på konferansen i Alta demonstrerte akkurat dette, at man ikke har forstått og anerkjent at de store lakseelvene i Norge befinner seg i kjernesamisk område. Dette bør vises ved at sametingspresidenten ved neste laksekonferanse, om det er i Tana eller annet sted, får holde sitt innlegg på lik linje med regjeringens representanter. At ikke sametingspresidenten måtte inneha en protestrolle, men bli lyttet til, som den som kanskje i første rekke, forvalter de lange linjene i laksefiskekulturen og dens arv i Norge.

Manglende kjennskap til samiske laksefisketradisjoner

For Tanavassdraget jobber norske og finske myndigheter med å sluttstille en avtale som innebærer en 30 % reduksjon i fisket. Saken er kompleks fordi det er mange ulike grupper av fiskere og fangstmetoder som er involvert, fordelt på to ulike land og med ulike tradisjoner. Komplekst også fordi det fiskes på blandete bestander av laks, opptil 30 ulike, i dette enorme vassdraget med et nedbørsfelt på 16.380 km2 og en lakseførende strekning på hele 1200 km.

Uttaket fra et vassdrag i form av fiske må være tilpasset det høstbare overskuddet, uansett årsak til reduserte bestander måtte være. Det må fastholdes uansett, også i Tanavassdraget. Utover dette er det min oppfatning at hvordan det bærekraftige fisket utøves, herunder hvilke fangstmetoder som brukes, vil kunne være ulik fra sted til sted, og mellom ulike kulturer. På Altakonferansen ble det satt fokus på hvor viktig det er å redusere garnfisket, parallelt med foredrag om hvor viktig det er å rekruttere yngre generasjoner til laksefiske.

Hvorfor er det slik at sportsfiske ses på som en mer høyverdig form for fisk enn tradisjonelt garnfiske med en over 500-årig lang tradisjon? Det kan ha sammenheng med at garnfisket er fangsteffektivt, men også det må skyldes manglende kjennskap i det norske samfunnet til samiske laksefisketradisjoner. Det har nok også sammenheng med en kommersialisering av laksefisket, hvor laksefisketurismen og inntjening for grunneierne vektlegges sterkest.

I diskusjoner omkring behov for regulering av fangst blir fiskemetodene ofte skyteskive, og regulering av uttak av fisk og fiskemetoder blandet sammen. Det tradisjonelle samiske fisket blir urettmessige skadelidende. Mange tradisjonsutøvere bærer derfor med seg en tristhet fordi ens egen kultur og identitet virker å være truet av sterke kommersielle interesser. Med det bakteppet er det ikke lett for tradisjonsutøverne å forholde seg til sterke krav om redusert fiske, og de mange konfliktene om fiskekutt som vi har blant annet i Tanavassdraget oppstår.

Tanaelva skiller seg på mange måter ut fra de andre vassdragene, både forvaltningsmessig og kulturelt. Derfor ser jeg behovet for at det i nær fremtid blir arrangert en laksekonferanse med Tanavassdraget i fokus.

Elisabeth Erke,

Varaordfører, Tana kommune.

17.februar 2016